svensk eller norsk?

Det ble etterspurt en ny svenskleksjon, men desverre har jeg ikke lært noen flotte ord i det siste, iallfall ikke som er veldig interessante for allmenheten. Det jeg kan si er at også svenskene bruker et ord for mange ting. For eksempel betyr uppskatte både å sette pris på og å estimere (i mattesammenheng) og sämst, minst (igjen i mattesammenheng) og dårligst.
Ellers så har jeg oppdaget gleden ved korridorsfester og fortvilelsen av å ikke klare og snakke norsk når noen spør. En svenske (forøvrig den eneste jeg noensinne har møtt som går på sirkusskole!) ville gjerne høre norsk, fordi han bodde med en nordmann og måtte bli vant til språket. Jeg startet fint og flott, men med engang svensken kom med noe, var det som en knapp ble skrudd av i hjernen min, og språket forsvant. Jeg gikk rett over til svensk. Et annet problem er at når morsmålet faktisk er tilstede, har det blitt en økende tendens til at svenske ord, uttalt på norsk, sniker seg inn. Dette gjelder i stor grad ordet kunstig, som egentlig uttales konstig, og som ikke passer når man vil si merkelig. Merkelig og kunstig har så vidt meg bekjent aldri vært synonym.
Men jeg har en gladnyhet for bevarelsen av mitt språk. Neste lørdag er det fest med ANSA Skåne. Endelig får jeg møtt andre nordmenn. Har nemlig ikke sett eller hørt en eneste siden jeg kom hit. (Foruten min søster, pappa, mamma og Thale.) Da skal jeg igjen snøvle på uforståelig trøndersk, og sikkert oppleve like mange "hæ" som om jeg hadde snakket norsk til svenskene. Härlig!