Jeg ryddet inn i skap og skuffer, nei låder, og så satte vi avgårde for å bli kjent med byen. Og byen er fantastisk! Nesten alle gater har brosten, og ingen hus er så høye at man føler seg som en maur (eller mævver, for de som forstår det bedre). Alle sykler, eller tar buss, som forøvrig koster 9,50 for en og 16,40 for to. Første oppdrag var: kjøp en sykkel. Man er visst helt avhengig av å eie en sådan, så jeg skal ikke være noe dårligere enn en gjennomnittsLunder. Men til min store overraskelse så koster sykkel mange penger. Iallfall hvis man skal ha en av de finfine med Brelett-følelse og kurv. Og det skal jeg jo. Dermed endte jeg opp med, etter å ha vært i flere affärer, å være like sykkelløs som før.
På tide med et kaffestopp, på høy tid. "Vi må ikke gå så lenge at vi må spise middag på kafé" (mamma). Men den gang ei. Is og kaffe ble altfor lite for oss. Dermed endte vi opp på Ebba:s skafferi, en utrolig koselig kafé med uteservering i bakgården. Skafferi er, til opplysning, det svenske ordet for spisskammer. Og : er til fordi svenskene ikke bruker apostrof. S:t er sankt, St. er store og Willy:s er en mataffär. En annen mataffär er ICA (smooth overgang). Der gikk vi og handla mat så det suste om ørene. Tørrskapet er herved fyllt opp. Tack! Kjøleskapet derimot, det er ikke fyllt opp. 
Kjøleskapet gikk nemlig dukken den dagen mamma og jeg kom. En liten kjølebag med kylklampar ble redningen, men jeg tror brunosten gråter innvendig. Noen som har et billig kjøleskap å selge i Skåne?Kvelden ble til en ost og vin-kveld med mamma, Karina (min samboer) og meg. Trivsel på høyt plan.
Neste dag satte vi avgårde mot byen igjen, med friskt mot. Vi skulle se oss enda mer om, og kanskje rekke noen småbutikker? Vi gjennomførte byturen med stil, og som seg hør og bør hadde vi handleposer av flere slag på bussen hjem. Inkludert en pose fra Åhlens med stoff til gardin.
Mamma ble sat bak symaskinen og jeg gikk igang med matlaging. Vi ble ikke ferdige helt samtidig, men gardinen kom opp, og maten ble fortært. Like herlig begge deler. Nå henger det derfor en stykk rød gardin på rommet mitt. (Skal sies at da jeg kom hjem fra Kastrup i morest (lang historie), så falt gardinstanga ned. Dermed henger det ikke lenger en rød gardin på rommet mitt)Sistekveld-aktiviteten ble rødvin og Terkel i knipe. En helt forferdelig film ifølge en rødvinspusset mor. Sier meg enig i det, selv om jeg ler.
Nest siste kapittel i denne historien er at jeg møtte det her to fantastikse menneskene. Idet min mors tog kjørte ut fra stasjonen og jeg følte meg som verdens minste og reddeste person kom Mette løpende mot meg med åpne armer og ga meg en stor klem. Da var jeg ikke så liten lengre. Må legge til at det var et avtalt møte.Jeg fikk gjennom dem lære nye deler av byen og kjenne, og det fine ordet vidskepelse - overtro. Tack!
Siste kapittel er "Mamma skal reise hjem". Det måtte jo skje noe, alt hadde gått smertefritt helga gjennom. Så vi endte opp med et stykk personpåkjørsel av tog, et fly som ikke ble nådd, og en natt på Kastrup. 7 timer etter det tårevåte farvel, så jeg igjen mamma på Kastrup. Der ble vi sittende til halv 6 i morest, fordi alle fly var fulle. Vi fylte tiden med Burger King-mat, Starbucks-kaffe, litt soving på det kaldeste stedet på Kastrup og Globetrotter kafé-kakao.Men 15 timer og 3 kvarter etter planen var det endelig. Jeg er alene i en fremmed by. Bare meg, ingen andre (utenom de 104 000 som bor her).
Så nå sier jeg adjø for denne gang, for å sette igang med dagens oppdrag: få svensk personnummer!
hej då
(Vet dette ble et stykk langt innlegg, med masse mellomrom. Lover å skjerpe meg!)
